HOVEFESTIVALEN 2007, Tromøy, Arendal 26-30.06.2007

Created: 18 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 2812

Tromøy, Arendal 26. - 30. juni 2007

- Tekst og foto: Rune Stordahl -

Vi fikk ikke noe presseakkreditering til årets Hovefestival, de så sikkert på oss som for små og uviktige. Da kan man saktens spørre om vi i det hele tatt burde koste på oss å skrive noenting om festivalen i det hele tatt. Likevel velger vi å være storsinnet og gir dem litt gratis promotering uansett, så håper vi at det retter seg opp til neste år iallfall! Det er ikke til å komme bort i fra at årets festival sto i metallens tegn, og jeg syns ihvertfall at det var ganske så kult å finne så jævlig mange bra band på en såpass stor og ”mainstream” festival.

TIRSDAG:
Festivalstart. Vi satte kursen for Tromøy i Arendal tidlig denne dagen og vi hadde tilsynelatende god tid før første konsert vi skulle få med oss begynte kl. 16:15. Så feil kunne jeg altså ta! Været ble stadig verre dess nærmere Arendal vi kom, og da vi befant oss på området var det øsende regnvær og kaos uten like. Vi ble geleidet i hytt og gevær og ingen av parkeringsvaktene så ut til å vite noenting. Da vi endelig fant fram til hovedinngangen fikk vi beskjed om å først gå inn for å veksle billettene, for deretter å parkere bilen og så dra med seg all bagasjen tilbake til samme hovedinngang. Hva vi skulle gjøre med bilen i mellomtiden var uvisst, vi kunne iallfall ikke stå der vi stod for da fikk vi bot, noe en del bilister allerede hadde fått (skjønt de ennå var ulykkelig uvitende om akkurat det). Så det ble til at vi først parkerte bilen, gikk og fikk armbånd, hentet teltutstyr i bilen, trasket opp til campingområdet (la det være sagt at avstanden mellom parkering og campen/hovedinngang var jævlig stor) og fikk satt opp telt og partytelt, men nød og neppe. Det gikk omtrent en time fra vi entret campen til vi faktisk fant en plass å slå opp hovedkvareret vårt for de neste fem dagene. Og da var klokken blitt så mye at vi dreit i å få med oss MY MIDNIGHT CREEPS som startet 16:15. Synd, siden de visstnok gjorde en god opptreden, og jeg tross alt hadde kjøpt inn den siste skiva deres for å være ørlite grann forberedt, men jeg prioriterte heller å sitte ned og slappe litt av etter en ganske så hektisk oppstart. Neste artist som var aktuell å få med seg var AMY WINEHOUSE. La meg umiddelbart legge til at jeg hater ”Rehab”, men resten av albumet er ikke så verst når alt kommer til alt. Opplegget hennes var kult og hun hadde med seg et skikkelig storband med gamle (og noen unge) blues/jazz-artister. De besørget det autentiske uttrykket og det var rett og slett deilig å se en kommersiell artist som har prioriteringen i orden. Hun kunne med største letthet ha valgt å gå for en enklere løsning med mye av musikken på tape, da folk i hovedsak kom for å se henne, og dermed ha kassert en større del av honoraret til sin egen lomme. Ellers virket hun nokså distansert der hun stod og publikumskontakten var så å si fraværende. Da settet hennes nærmet seg slutten trakk vi oss klokelig vekk, hit-en kunne vi fint klare oss uten. Klokken 22:15 var vi på plass foran hovedscenen hvor QUEENS OF THE STONE AGE gjorde seg klar for å sette igang. Regnværet holdt fortsatt sitt klamme favntak på hele festivalen og mon tro om ikke den verste skyllebøtta åpnet seg under denne konserten? Kjennskapen min til QotSA begrenser seg til ”Lullabyes”-skiva og siden de var plaget med dårlig lyd til langt ut i settet var ikke det musikalske utbyttet særlig stort. Etter ”Little Sister” var det takk og farvel for min del, et tørt telt og sitteplass fristet så uendelig mye mer. Siden ingen av headlinerene på Amfiscenen fristet i særlig stor grad, ble teltlivet prioritert!

ONSDAG:
Aah, endelig hadde regnværet gitt seg. Programmet for dagen var tettpakket, dette var en av metalldagene og det ble rimelig hektisk. Første bandet på amfiet gikk vi glipp av, men da GOJIRA gikk på scenen var vi på plass (nesten.. vi gikk glipp av hvalsangen). Og det ble tidlig klart at det skulle godt gjøres å overgå dette bandet i vellyd, sceneopptreden, tekniske ferdigheter og låter! Bassisten var overalt og sørget for å rive folk med seg. Jeg hadde hørt rykter om at dette bandet skulle være jævlig fett live og de ryktene ble innfridd så til de grader. Jeg har kun ”The Link” i samlingen min, og jeg må tilstå at jeg syns låtene gjør seg bedre live enn på plate. Ellers var det lite å utsette på den rent arrangementmessige biten og det lovde godt for resten av kvelden. Da resten av følget etterhvert ville tusle bort til hovedscenen for å få med seg ME FIRST AND THE GIMME GIMMES var jeg igrunnen forpliktet til å slå følge. Ikke for det, jeg hadde lyst til å få med meg disse gladpunkerene selv også. Jeg syns de gjør en formidabel jobb med å arrangere gamle slagere om til kjappe og allsangvennlige punklåter. Jeg syns de kom litt treigt i gang med, for meg, ukjente låter og når det attpåtil begynte og regne hang jeg plutselig mellom to stoler. Skal jeg få med meg resten av konserten og risikere å bli gjennomvåt, eller skal jeg gå tilbake i teltet og hente regnfrakken? Det ble til at jeg prioriterte å være tørr. På lang avstand kunne jeg høre ”blowin’ in the wind” og ”Annie”-sangen, blant annet, bli fremført på en sedvanlig kul måte. Lange avstander gjorde sitt til at jeg ikke var tilbake på festivalområdet før punkerne (i country-outfit) var gått av scenen og UNEARTH var i emning. Det at de som et av få (små) band drøyer det nesten tjue minutter over det tidspunktet de skal gå på scenen er uhørt og uproft. De har sågar tid til å legge inn en ”artig” sekvens der gitarteknikeren deres går på og skråler en eller annen sang (dette var hverken line-check eller lydsjekk, det var de ferdig med). Sikkert moro for fansen, men for mosegrodde, gretne gubber var ikke det lille opptrinnet noe særlig. De får endelig ræva i gir, går på scenen og leverer særdeles ordinær metalcore, ispedd et fedd thrash. Joda, de kan faget sitt, men helt utrolig kjedelig likevel. Når de i tillegg oppfordrer til ”circle-pit”, da er begeret fullt for min del og jeg beveger meg kjapt bort fra denne fadesen av et band. Klokken 19:00 er det klart for et av de bandene jeg virkelig var spent på å bli bedre kjent med. CHIMAIRA er et band jeg ikke har sjekket ut på plate ennå, og det jeg har hørt av dem har begrenset seg til låter på Myspace. Jeg var riktignok noe skeptisk etter de låtene, men de skulle da alltids få en ny sjanse. Og det er bra trøkk når de sveiver i gang maskineriet sitt. Sånn umiddelbart høres låtene litt for like ut for en som ikke har inngående kjennskap til materialet deres. Det forhindrer meg likevel ikke fra å synes at dette var tøft og absolutt noe som pirret smaksløkene mine. Kategorisk prater vi metalcore, men i motsetning til Unearth, starter disse presis og virker straks mer profesjonelle. De stikker for øvrig av med prisen for ”mest forbanna frontfigur”. Han virket konstant pissed off, og pisket i gang publikum hele veien. På et tidspunkt dytter han sågar til bommen som det ene kameraet til den stakkars ansatte kamerafyren fører. Om raseriet er skuespill eller ei, vites ikke, men det så absolutt ut til å være oppriktig. ”Circle-pit”-fenomenet var enda større på denne konserten og det er tilogmed en fyr som løper rundt med ei jævla wrestlingmaske! Klokken 20:00 er det i rettlinje til hovedscenen for å få med seg ARCADE FIRE. Intellektet mitt har veldig lyst til å digge dette bandet, men foreløpig er det nok det visuelle og rent estetiske som appellerer mest til meg, utførelsen er det så som så med. Og selv publikums entusiasme klarer ikke overskygge det faktum at dette blir for enkelt, pompøse arrangementer til tross. Det kan godt være at dette er musikk som sitter jævlig langt inne før den løsner, men når de i stor grad baserer hele låter på et motiv eller ostinat og resten av instrumenteringen som skal legge tekstur kun gjentar en statisk frase, da blir det litt fattig endog. Det hjelper det ikke å ha festivalens største instrumentpark, deriblant klokkespill, kirkeorgel (!) og en helvetes svær saksofon, så lenge de er henvist til akk så simplistiske melodistemmer. Musikken er ellers blid og glad sommermusikk og allsangen blant publikum er gjennomgående for hele opptredenen deres. I god tid før LAMB OF GOD skal på, sitter vi klar i amfiet. Dette bandet har noe av samme posisjonen i min bok som den Chimaira har før konsertstart: lite kjennskap til låtene deres, men er likevel nysgjerrig, sjøl om låtene jeg har hørt har gjort meg noget skeptisk. Og ikke vet jeg om det var fordi jeg var trøtt på moderne thrash/metalcore eller om det var Lamb of God sin musikk som var uinspirerende, men de fortjente ikke kveldens headliner-spot, dét var iallfall sikkert! Lydvolumet var behagelig, men gitarene var helt uten trøkk og tyngde og vokalisten gjorde en dårlig jobb. Han vrælte det han var kar om, men druknet likevel i resten av det grøtete lydbildet deres. Ikke den helt store opplevelsen dette, med andre ord... Jeg var såvidt borte og skuet litt på THE KILLERS også, men bortsett fra kveldens høyeste lydvolum og et fantastisk sceneoppsett var det lite å juble høylytt for. Jeg har aldri viet bandet så mye som et sekund opp til nå og mye tyder på at det kommer til å være leiet for fremtiden også. Helt okei rockemusikk i mine ører.

TORSDAG:
I dag var det duket for festivalens høydepunkt for min del, men frem til da var det ikke så mye spennende som skjedde rent musikalsk. På hovedscenen var det rap og hip-hop som stod på menyen og det er sjangere jeg aldri kommer til å bli helt klok på, sjøl om jeg ser på meg selv som en med åpent sinn. Litt ufrivillig fikk jeg med meg litt Ludacris og alle fordommer jeg måtte ha til sjangeren gikk i oppfyllelse. Det var likevel en interessant erfaring/observasjon å få med seg, da jeg aldri før har opplevd ”ekte” rap fra scenen, men nok om det. Ettermiddagen går med til å drikke litt øl og sosialt samvær før det braker løs med SHE SAID DESTROY litt over halv elleve på Amfiet. Og dette var saker! Det er teknisk, velspilt og intrikat death metal/sludge de byr til dans med og med en hyper frontmann går dette rett hjem hos meg! Jeg har bare hørt de to låtene som ligger på Myspace, men jeg må si at denne konserten gjorde at jeg virkelig fikk opp øyer og ører for disse norske nykomlingene. Skiva skal handles inn ASAP. Jeg kjenner ikke til låttitler og slik, men de fremførte iallfal en (muligens to) låt fra kommende skive også disse var knakende gode! Som mellomspill til kveldens store headliner overvar vi det vi orket av HATEBREED sin konsert. Og la meg fastslå at dette var energieksplosjon de-luxe. Frontmannen deres egget konstant på publikum som responderte med å klikke i vinkel og gå fullstendig bananas. De holder seg på den riktige siden av metalcore og jeg vil kanskje ha kalt dem moshcore når alt kommer til alt. Adrenalinet pumper konstant og minimale pauser mellom slagene gjør dette til en intens og fysisk seanse. Etterhvert blir låtene som blåkopier av hverandre og vi trekker tilbake til landsbyen for å drikke litt øl. Nervene og spenningen er til å da og føle på i minuttene forut for NEUROSIS sin inntreden. Og de går hardt ut. Jeg blir overrasket og blåst overende av hvor jævlig brutalt dette var live! Dette var en konsert jeg hadde gledet meg i lang tid til og det var sinnsykt deilig å få innfridd forventingene sine. Låtene ble fremført som om det var første og siste gang de noengang skulle spilles, og det med livet som innsats. Hovedvekten lå på deres siste album (forståelig nok), men de fikk puttet inn åpningslåta fra ”The Eye of Every Storm” og ”The Doorway” fra ”Times of Grace”, iallfall (mulig de spilte flere gamle låter, men glemte egentlig å legge merke til slike detaljer). Det var fandenivolsk, øredøvende og trollbindende fra start til slutt og frasen ”sonisk voldtekt” har aldri kommet mer til sin rett enn her. Det er ingen verbal kommunikasjon med publikum hverken før, under, mellom eller etter låtene. Alt handler kun om musikken og det å la seg fullstendig oppsluke av riff og rytmer som skaper suggererende og hypnotiske tilstander. De bygger opp, bryter ned, for så å ulme av raseri og deretter ende opp i fullstendig oppslukende kakofoni! Konserten oppsummeres i tre m-er; mektig, massivt og magisk! Jeg var rusa på musikalske endorfiner i mange timer etterpå!

FREDAG:
Dagen startet relativt tidlig med KEEP OF KALESSIN på hovedscenen. De leverte ei jævlig bra skive i fjor, som desverre havnet litt i skyggen av andre knallutgivelser på samme tid for mitt vedkommende. Renspikka black metal er det ikke lenger, og uten at jeg skal være skråsikker så tror jeg de til og med fremførte ei heavymetal-låt mot slutten av settet. De har bra lyd og det er godt med folk foran scenen om enn litt spredt. Alle detaljene kommer ikke helt frem, men jeg ble likevel imponert over hvor mye lyd de klarte og lage med kun en gitar, bass, trommer og vokal. Det forekom meg litt flaut at de hadde flamenco-partiet på den ene sangen på tape, men bortsett fra dette gjorde de en fin figur. INGRID OLAVA er ei pianodame som har fint lite med rock og metal å gjøre, men når hun er kjent for å gjøre kjenningsmelodien til ”Shagma – En reise til jordens indre” var det nær sagt møteplikt! Det var unektelig veldig merkelig å kun se ei nett lita dame med el-pianoet sitt på den gigantiske scenen, men hun hadde fin kommunikasjon med publikum og hun delte absolutt den følelsen vi satt med og da gjorde det ingenting! Sart og nydelig ble alle låtene fremført med kun sang og piano. Selv om det ble litt sparsomt i lengden håper jeg aldri at hun går til det skrittet og hyrer inn fullt band. Det eneste hun må finne på å inkludere er en cellist som vet å komplimentere låtene uten å stjele for mye oppmerksomhet. Da låta jeg har kommet for å høre endelig dukker opp får jeg ro i sjelen, helt vanvittig deilig å høre den igjen!

Jeg er nedom teltetscenen og får med meg litt av 60-talls soulrocken til Moving Oos før det bærer avgårde til hovedscenen. Der er det islamske bønneropet i full gang for å gi folk beskjed om at CYNIC er i ferd med å innta scenen. Etter et par sanger er jeg mer enn litt skeptisk. Ekstremvokalen ligger på tape, låtene er utrolig vanskelig å komme inn i (jeg kjenner ikke musikken til Cynic noe særlig godt), artistene på scenen virker umotiverte og det ser ut som om de ønsker seg langt vekk, renvokalen er i særeste laget og de effektene som ligger på den fant jeg upassende. Så hva fikk meg til å bli igjen? Ikke godt å si, men jeg er standhaftig og beveger meg nærmere og nærmere scenen. Etterhvert slipper frontfiguren oss inn og forteller at de ankom med fly tidligere på dagen og er av den grunn rimelig trette. Et stykke ut i konserten syns jeg det løsner for min del og jeg setter stadig større pris på den avdempede entusiasmen og det lune humøret til gitarist/vokalisten. Jeg er ikke noe klokere på musikken til bandet når de er ferdig med å spille, men en opplevelse rikere! Det blir noen endringer i programmet grunnet forsinkede fly (visstnok) noe som gjør at SLAYER må gå på en halvtime før oppsatt tidsskjema, uten at det gjør noe. Jeg er ikke noe kjempefan av bandet, men kjenner likvel en glede og entusiasme over å endelig skal få se dette legendariske bandet live. De sparker i gang ballet med ”God Hates us All” og det er umulig å ikke la seg sjarmere av Tom Araya. Han koser seg på scenen, det er det ingen tvil om, og mannen må da ha verdens bredeste glis? Humøret hans smitter iallfall og gjør det utrivelige været litt mer trivelig! De valgte å ”superpanorere” gitarene ”hard-left” og ”hard-right” noe som forringet lytteropplevelsen til de som stod til en av sidene. Ikke vet jeg om det er vanlig praksis for Slayer, men de oppfordres herved til å avslutte den praksisen umiddelbart! Settet de serverte er vel noe i nærheten av hva man kan komme en ”hit-parade” fra den kanten, med låter som ”Angel of Death”, ”Post Mortem”, ”Dead Skin Mask”, ”Raining Blood”, ”Mandatory Suicide” og ”War Ensemble” skulle vel alle utenom blodfansen ha fått sitt? Klokka passerer 01:00 med god margin før MASTODON befinner seg på scenen. Jeg har ikke fått satt meg skikkelig inn i låtmaterialet deres og er det en ting jeg blir smertelig klar over i løpet av konserten, så er det akkurat det faktum. Jeg syns de hadde store problemer med lyden og det var vanskelig å få med seg hva som ble spilt. Jeg gikk litt rundt forbi for å se om det ble bedre, men uansett hvor jeg stod/satt forble alt sammen grøtete. La meg legge til at jeg prøvde både med og uten ørepropper og at lyden var mer definert uten, men lydnivået ble da en anelse for høyt for mine sarte ører (dessuten frykter jeg tinitus mer enn døden!). Jeg vil allikevel si at de leverte varene og bassisten skal ha kudos for bandtrøya han brukte! Som fan av det bandet syns jeg det valget var rimelig kult!

LØRDAG:
Denne dagen var det ikke de helt store tingene som skulle skje, det eneste som var et must denne kvelden begynte kl. 22:15 og jeg tviler på at den gjengse metalfan vil vedkjenne seg det bandet. Før den tid var jeg å sjekket ut litt HEROES AND ZEROS, som var blitt betraktelig bedre enn sist jeg så dem (Quart i fjor). De har lagt sett tett opptil Radiohead og partiene av mer ambient karakter sendte tankene mine i retning av Neurosis, av alle ting! En fornøyelig opplevelse med andre ord. Jeg bør kanskje få med at første bandet for dagen var ROCKETTOTHESKY, men deres elektro-pop er ikke noe for den gjengse metal/rock-fyr. Fin musikk, skjønt noe stillestående. Klokken 19:00 er det tid for MODEST MOUSE, men også dette var musikk jeg fant uinteressant. Det ble til at jeg lyttet litt halvhjertet til musikken deres før jeg bestemte meg for å gå rundt å ta noen bilder. Og denne tilfeldigheten førte meg ned til teltscenen hvor DEVASTATIONS var godt i gang med sitt show. Og de hadde absolutt overraskelsesmomentet på sin side. De låt som en miks av Madrugada og Nick Cave med noen industrielle elementer og en del twang (i mangel av et bedre ord). De bestod av to gitarister som begge sang, en bassist, trommeslager og keyboardist. De hadde mange fine atmosfæriske partier og de hadde en karakteristisk skrikete og lyrisk sologitar. Desverre forsvinner publikum litt etter litt jo lenger ut i settet vi kommer og helt til slutt er det sørgelig få igjen i lokalet. Her skulle jeg ønske bandet hadde forstand til å avslutte konserten i stedet for å kjøre på med enda flere låter. De gjorde såpass stort inntrykk på meg at plata som er rett rundt hjørnet skal sjekkes ut. Etter denne flotte opplevelsen var det klart for SIVERT HØYEM, men etter to låter mister jeg interessen og tar turen for å slappe litt av i roligere omgivelser. Jeg er på plass igjen like før MY CHEMICAL ROMANCE står klar på hovedscenen og dette er også en av konsertene jeg har gledet meg til i lang tid. Oppsettet deres på scenen er sinnsykt kult og Hove eksploderer i dét medlemmene inntar scenen! Det som ødelegger i stor grad for meg er vokalistens klare begresninger og den helvetes ølkastingen. En jævla vederstyggelighet og jeg skulle personlig ha avrettet samtlige ølkastere med et velplassert nakkeskudd. Utysker hele gjengen uten konsertkultur, faen for en oppførsel!!! Låtene fra forrige plate sitter best i disse ører og det at jeg ikke kjenner ”The Black Parade” i noen større grad legger også en demper for det musikalske utbyttet mitt. Festen fortsetter utover i de sene nattetimer, men festivalen er offisielt over!