INFERNO 2010 - Skjærtorsdag
Inferno 2010 - Skjærtorsdag
- Tekst: Anne Camilla Bergkvist, Foto: Trine Lindh Justad -
Infernofestivalens første dag, skjærtorsdag byr på en masse brutal og svart påskemoro. Black metallerne Nachtmystium fra statene avrunder kvelden på John Dee, mens black metal legendene Marduk headliner Rockefeller. Det diskes opp med et spennende program som inneholder metal band fra nær sagt alle verdens hjørner.
Nidfrost åpnet skjærtorsdagens program nede på John Dee. De synger på norsk og spiller en form for folketone inspirert black metal. Bandet kommer fra Sogn og Fjordane og er i følge omtalen i Infernoprogrammet nettopp ferdig med å spille inn sin første demo. De stiller i etter min mening, festivalens aller skumleste antrekk med tanke på hvem som ellers viser seg offentlig i det tradisjonsrike plagget, lusekofte når de skal prøve å se folkelige ut (div. politikere og profilerte nokasranere). Vestlendingene ble tatt godt i mot og leverte en super opptreden. Madder Mortem var første band ut på Rockefeller scenen. Vi får se en vokalist Agnete i stor form. Hun springer frem og tilbake på scenen og det virker som om både hun og resten av bandet storkoser seg. Konserten åpner med ”Formaldehyde” som følges av ”The Flesh, The Blood and The Man” og ”Life, Lust & Liberty” som alle er å finne på fjordårets ”Eight Ways”. Det låter som vanlig organisk og atmosfærisk. Madder Mortem kommer som kjent fra Hedmarks dype skoger, nærmere bestemt Nord Odal, og jeg innbiller meg at jeg kan sense hint av mørk granskog og friske myrdrag i musikken deres. Det er noe veldig naturlig og likefrem med både bandet og musikken som lett faller i smak. Ei låt framføres med stå bass, og skaper stor stemning blant de fremmøtte i et ikke alt for fullt Rockefeller. Showet avsluttes med flotte ”A Different Kind Of Hell”. Turen går videre ned i ”kjelleren” der Svarttjern står klar til å underholde. John Dee var mer enn passelig full, så det var tydelig at det var flere enn undertegnede som var nysgjerrige på hva dette var for noe. De stiller i full krigsmaling på vaskekte black metal maner. Og, det er akkurat det, det er, black metal av den edle norske misantropiske sorten. Musikken har en iskald grim stemning toppet med hvesevokal. Kort og godt fett! Etter en kort spisepause kommer jeg om ikke sterkere, så i alle fall tilbake midt i konserten til Eyehategod. Eyehategod er for meg et gammelt kjent navn som ikke er og heller ikke kommer til å bli min ”favoritt whisky”. Doom – core – sludge – metal veteranene har en fartstid på drøye tjue år og omtaler seg som ekte ”white t(h)rash metal”. Musikken er seig og tung, og slik jeg ser det gjør bandet en mer enn godkjent konsert fremfor et temmelig glissent befolket 
Rockefeller. Amerikanerne takker for seg og Demonic Ressurection inntar plassen sin på John Dee. Vokalist og gitarist The Demonstealer kan fortelle at bandet fyller ti år i år, og at han ikke kan tenke seg noe bedre sted enn kalde Norge for denne feiringen. Dette er det andre indiske bandet som gjester årets Inferno. De holder til i Mumbai og spiller en form for symfonisk ekstrem metal. Femmannsorkesteret utviser genuin spilleglede og stemningen i en nær stappfull John Dee er upåklagelig. ”Demontyven” benytter for det meste en dyp ekstrem vokal som gir en fin kontrast mot de mer symfoniske og melodiøse elementene i musikken. Våre venner fra øst takker for seg, og det betyr at det er klart for et annet demonisk band. Østerrikske Belphegor er oppkaldt etter demonen for oppfinnelser, og jeg er svært så spent på å se hva de ”finner på” live. Belphegor med Helmuth, sjefen over alle sjefer i Belphgors verden i spissen er kjent for sin brutale og ikke minst blasfemiske death metal, samt et cover eller to som du ikke henger opp på kontordøren din hvis du har planer om en fremtid hos din nåværende arbeidsgiver. Dette var den av årets konserter som jeg gledet meg mest til å få med meg. Helmuth spankulerer sånn passe arrogant frem og tilbake over scenegulvet. Jeg koste meg og syntes det var en flott konsert, selv om stemningen rundt meg ikke var så stor som jeg hadde ventet. Litt rart, siden dette burde være midt i blinke for infernopublikummet. Nok om det, vi fikk blant annet høre nydelige ”Stigma Diabolicum” og til ære for Markise De Sade ”Justine: Soaked In Blood”. Før fremførelsen av siste låt min favoritt Belpehgorlåt, ”Bondage Goat Zombie”, trekker Helmuth i en sydvest lignende skinn-maske-lue. Fet låt, fet fremføring og sist men ikke minst, fet konsert. Neste post på programmet skulle ha vært The Psyke Project. De ble dessverre nødt til å avlyse grunnet uforutsett sykdom. Spearhead steppet inn som vikar. Her ble jeg imidlertid nødt til å legge inn en liten pause for mat og oppsummering, og dermed ble Finntroll neste konsert for mitt vedkommende. Bandnavnet skal visst nok stamme fra legenden om en svensk prest med følge, som under en reise i Finland ble drept etter et noe ublidt møte med en vilt utseende herremann. Dagens Finntroll er heldigvis mer siviliserte, samtidig som prestetettheten på Rockefeller ikke har vært spesielt høy fra og med påsken 2001. Salen fylles med svart ompa-folk-metal til publikums store glede. Finntroll kommer fra Helsinki og har holdt på siden 1997. Musikken deres er så å si helt fri for den obligatoriske melankolien som en ofte finner i metal fra de tusen sjøers land. Her er det lystig ompa-moro som nesten setter fart på dansefoten. Jeg tror det må så å si være umulig med sure miner til slik musikk. Trollene takker for seg og jeg våger meg ned på John Dee for å få med meg 
konserten til Nachtmystium. Nachtmystium er noe så, om ikke sjelden, så i alle fall ikke så vanlig, som et amerikansk black metal band. Jeg var ganske så nysgjerrig på hva de hadde å tilby. Etter et par låter kaster jeg imidlertid inn det berømte håndkleet og rømmer opp på taket. Det er nemlig så stappfullt og trangt der nede at jeg ikke får noe utav konserten uansett. Det sparker bra, men der stopper også mine observasjoner. Marduk har fått æren av å avrunde skjærtorsdagens konsertprogram. Svenskene gjestet også Infernofestivalen i 2006. Da slet de etter det jeg husker med ikke så alt for bra lyd. Dette var heldigvis ikke tilfelle i år. Lyden var topp, og bandet selv virket også svært så opplagt. De leverte et monster av en konsert. Krigsmaskinen turet frem innhyllet i grønt lys og masse røyk. Enkelt og stemningsfullt. En ”Panzerdivisjon” av Marduks kaliber trenger ikke mer for å erobre publikum. Det var tendenser til moshpit dannelse i salen og iskald, rå black metal massakrerer øregangene. Kongelåta ”Panzer Division Marduk” har vel aldri vært tøffere, og når Alan Averill fra Primordial avlegger scenen en visitt, gleder alle metal-hjerter seg. Kort oppsummet en brutalt fet grand finale på Infernofestivalen 2010s første dag.
Latest reviews
THE HALO EFFECT Days Of The Lost
THE DEVILS OF LOUDUN Escaping Eternity
STORMKEEP Tales Of Othertime
PATHOLOGY The Everlasting Plague
MASSACRE Resurgence
