KVINESDAL ROCK FESTIVAL 2007

Created: 18 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 2587

Kvinesdal Rock Festival 2007

Kvinesdal 12 - 14. juli 2007

- Tekst og foto: Rune Stordahl -

Da var KRF overstått og årets festival bød på mye god musikk, samt et par store overraskelser, men mer om de senere. Det meste gikk i grunn på skinner, i hvert fall for campende publikummere. Det var god plass, lett å komme seg fra A til Å, lite kø inn til konsertområdet, sanitæranleggene var godt representert og velholdte hele veien. Vaktene var hyggelige og joviale, i det store og hele var de aller fleste muntre og vennlige. Det eneste som ikke var helt på topp var matserveringen. Det var mange som opplevde kalde/lite kokte pølser, delvis råe hamburgere og kald lapskaus. Dette bedret seg riktignok ganske kjapt, men slikt burde ikke forekomme i det hele tatt. De kunne også hatt et bedre definert køsystem og iallfall ei kasse til som de kunne tatt i drift under det verste trøkket. Prisene på drikkevarene var også i stiveste laget, men nok om det. La oss se på hva KRF kunne by på av musikk!

FREDAG:

CRUCIFIED BARBARA: Jeg digget den musikkvideoen som lå på hjemmsiden til Kvinesdal Rock Festival og syntes det var tøft med en kvinnelig vokalist som virkelig kunne snerre, så dette måtte undersøkes nærmere! De er fire jenter som har spilt sammen siden 1995 og med tanke på hvor unge de ser ut nå, så kan de ikke ha vært gamle jentene når de startet bandet. Lyden på konserten er ikke spesielt bra, og det går i særskilt grad ut over vokalen og sologitaren, men resten av lydbildet er også noe grøtete. Det var likevel vanskelig å ikke la seg sjarmere av dem, og det var noen som falt pladask for deres sjarmerende hardrock også. De har vært oppvarming for Motörhead og hvis man tar med at de på denne konserten gjorde en cover av Kiss, så får man et greit bilde på hvor det musikalske landskapet lå. Debutskiva deres heter ”In Distortion We Trust” og slik låt det også! Alt i alt gjorde de en fin figur og vant som sagt iallfall én ny blodfan!

PAPERBACK FREUD: Dette var festivalen desidert største overraskelse for min del og det var den nest beste konserten totalt sett. Det var mildt sagt glissent blant publikum og la det være sagt at alle som ikke var tilstede gikk glipp av noe virkelig stort! Bandet er fra Stockholm og spiller høyoktans Rock n’ Roll. De lot ikke det labre oppmøte sette noen stopper for show eller spilleglede og jeg har aldri sett et band gi jernet så til de grader foran så få folk. Jeg sier bare en ting: respekt! I programbladet til KRF sammenlignes de med AC/DC, DAD og Kiss, noe jeg ikke er helt enig i. Jeg ville heller ha trukket frem Motörhead og Turboneger som en pekepinn på hva det går i. Dette er nemlig så fullblods testosteronrock som du får det! De er samspilte som fanden, samtidig som de er i bevegelse hele tiden og engasjementet deres smitter raskt over på de foran scenen. Vi får etterhvert en herlig seanse hvor de to gitaristene duellerer om hvem som spiller den beste soloen. Dette opptrinnet blir servert med så mye glimt i øyet at det er umulig å ikke la seg sjarmere. Du lurer kanskje på hvem som ”vant”? Paperback Freud, selvfølgelig!

ANTHEM: Man kan ikke la muligheten til å bli “opplært” i tradisjonell heavy metal gå fra seg, så et DIO-coverband må man da nødvendigvis få med seg. Bandet kommer fra Kvinesdal/Skien og det var litt overraskende at to av medlemmene fra Luxus Leverpostei befant seg i Anthem. Publikum var iallfall med på notene helt fra starten av og når ”Holy Diver” kom som tredje låt ut lot det til at festivalgjengerne var helt i bandets vold. Siden mitt kjennskap til Dio er lik null, så har jeg ingen forutsetning for å si hvor bra dette var i forhold til originalen. De som var fans av mannen lot til å være storfornøyd og de jeg pratet med rett i etterkant savnet egentlig ingenting! De gjorde også rom for låten ”Heaven and Hell” og etter den tuslet vi avgårde.

SKAMBANKT: Det var tydelig at disse rogalendingene hadde en trofast fanskare blant publikummerene på Kvinesdal Rock Festival. Enkelte vil dra kjensel på frontfigur Ted Winters fra Kaizers Orchestra, hvor han spiller gitar. Likhetene stopper ikke der for Skambankt synger også på morsmålet, eller rettere sagt på dialekt. Den største hiten til bandet, som kommer mot slutten av settet, ligger også farlig nært opptil melodier man er vant til å høre fra keiserne, uten at det nødvendigvis er negativt. De har uansett mengden i sin hule hånd med sin pønka og tildels harde rock. Ted er nesten like autoritær og eplekjekk som Janove Kaizer, men bare nesten, der han dirigerer og kontrollerer alt fra sin posisjon på scenen. Selvtilliten er det heller ingenting i veien med, for skal man ta frontfiguren på ordet så var hele settet deres en hitparade fra A til Å. Litt uti settet får han to jenter som hadde laget en flott Skambankt-banner opp på scenen for å hjelpe han med å telle til fire, noe de av en eller annen grunn ikke fikk til særlig bra. En helt okei opptreden i fra dette bandet.

JORN: Jeg burde kanskje skjems over at jeg ikke har noe inngående kjennskap til Jørn Lande, men slik har det nå blitt. Så dette er faktisk første gang jeg hører noe mer enn et par låter hos bekjente og opplever fyren live. Null kjennskap og forventninger til tross, jeg synes ikke fyren imponerte hverken den ene eller andre veien. Joda, han kan synge og det er tydelig at han har stått på en scene før, men jeg syns stemmeprakten hans var rett så ordinær og låtene var også ganske standard hardrock. Han har et profesjonelt band med seg og spesielt Tore Morén gjorde en formidabel innsats på sologitar. Konserten gjorde meg ikke nevneverdig nysgjerrig på studioskivene til Jorn, og sånn sett har bandet samme status i boken min som de hadde før konserten: grei tidtrøye, men ikke noe jeg legger energi og innsats i.

LØRDAG:

COMMUNIC: Tidlig start og regn i lufta gjorde nok sitt til at det kun var de mest iherdige som hadde møtt frem for å høre denne trioen fremføre sin intrikate og varierte form for metal, kall den gjerne progressiv! Mandalittene begynner sikkert og bli lei av sammenligningen med Nevermore, men det er likevel ikke til å komme bort fra at stemmeprakten til vokalistene i de respektive band ligner. Der stopper også likheten i mine ører, for Communic lager langt mer tekniske saker med uforutsigbare låtstrukturer som inneholder intrikate vekslinger i tempo og feel. I det store og hele er deres kompositoriske egenskaper langt mer avansert enn bandet de blir sammelignet med. Jeg lar meg også imponere av gitarist/vokalist Oddleif Stensland, som er i stand til å spille kompliserte rytmer og riff samtidig som han synger, uten at han bommer på hverken gitar- eller vokaltoner. Dette er et band jeg skal gå nærmere i sømmene når tid og økomoni tillater det!

TRIOSPHERE: Redaktør Even uttrykte stor begeistring for deres platedebut i fjor og av den grunn følte jeg meg forpliktet til å sjekke ut om dette var noe tess. Det blir fort klart at dette tok meg ganske kraftig på senga! De pumpet ut det ene kraftriffet etter det andre og vokalist/bassist Ida hadde en helt fenomenal stemme! Det låt rått og hun hadde ekstremt god trøkk i både stemme og bass. Jeg vil sågar hevde at hun utkonkurrerte alle mannlige vokalister på festivalen! Jeg fikk ikke med meg hva resten av bandet gjorde for jeg ble bare stående å glise over hvor jævla bra scenepersonlighet dette kvinnebeistet hadde og trakteringen av bassen var ypperlig! Den ene sangen deres ble noget langdryg (mulig det var coveren av WASP) etterhvert og interessen dabbet litt av. I tillegg var lydvolumet helt oppi smertegrensa, så vi gikk tilbake til campen før de var helt ferdige med settet sitt. Jeg tror ikke dette er noen innertier på plate for min del, men jeg ser de gjerne igjen live!

CIRCUS MAXIMUS: Jeg sjekket ut debutskiva deres i kjølvannet av knall kritikker over hele linja, men ble umiddelbart skuffet. Jeg har siden forsøkt et par ganger til å spille av ”The 1st Chapter” uten videre hell. Jeg ville likevel få med meg dette live, for jeg tenkte at det muligens kunne ”løsne” da. Det gjorde det ikke. Mitt største ankepunkt er vokalen, jeg liker ikke toneleiet, klangfargen, eller karakteren i stemmen til vokalisten deres, i tillegg låter han skikkelig åttitalls. Ellers syns jeg at de er dyktige instrumentalister, men de mangler låtskrivertalent. Det nytter ikke å lire av seg teknisk krevende fraser, når den eneste egenskapen de besitter er av rent tekniskt art. Ellers er det mange aspekter ved musikken som ikke faller i smak, men jeg skal ikke gå lenger enn å si at dette var kjedelig, uinspirerende og skuffende. Det var siste sjans jeg gadd å gi Circus Maximus, ikke noe for meg altså.

MOONCHILD: Nok et coverband av et stort metallband (om ikke ett av de største) som jeg ikke har noe videre forhold til. Jeg benyttet derfor anledningen til å bli bedre kjent med deres musikk. Bandet jeg prater om er selvfølgelig Iron Maiden. Nå må dette coverbandet ha spilt en slags ”best of” kavalkade for jeg kjente igjen brorparten av låtene, så de aller fleste fikk vel høre ”sin” hit med bandet. De har en helt fortreffelig frontfigur i denne Tony Johannessen (som også gjør vokal for progbandet Wobbler og heavybandet Thunderbolt). Han er utadvent, energisk og proppfull av selvtillit der han gjør alt han kan for å dra med seg publikum og lykkes meget bra. De skulle egentlig ha spilt etter Freak Kitchen, men disse ble forsinket og da måtte Moonchild gå på tidligere enn planlagt. Alt i alt en flott opptreden!

FREAK KITCHEN: Først og fremst må jeg rette en takk til Sondre som sørget for at jeg fikk meg dette fyrverkeriet av et band! En forsinkelse til tross, dette var festivalens nest største overraskelse og festivalen beste konsert, punktum! Hva skal jeg si da? De hadde festivalens beste lyd og muligens den største lyden også, sjøl om de kun var en powertrio. Publikumsfrieriet til gitarist/vokalist Mattias Eklundh gikk rett hjem hos meg og sikkert en del andre oppmøtte også. Spilleglede, herlig svensk humor og humør, vitser, artige låttitler, forrykende musikalske ferdigheter, gnistrende fremførelse, et sammensurium av musikksjangere knyttet sammen helt sømløst, geniale tekster, nynnbare melodier, flott samspill, sprudlende påfunn og et overflødighetshorn på de fleste områder var ingredienser i denne konserten som varmet helt inn i hjerterota. Kombinasjonen av brutale partier som låt som en krysning av Pantera/death metal med pop/rock og samba var rett og slett utrolig! Sa jeg at det funket som fanden også!? Etter å ha sittet i en bilkø ”i från helvete” like utenfor Moss, kom de, besteg de og vant hele Kvinesdal Rock Festival. Det kjentes virkelig urettferdig ut da Mattias annonserte deres siste låt for kvelden, i noe som ble et sterkt amputert konsert, både pga deres forsinkelse og generell forsinkelse i programmet ellers. Hvorfor måtte dette gå utover Freak Kitchen??? Fy skam dere, Kvinesdal Rock Festival! PS. Til alle dere som ikke så dette bandet: dere gikk glipp av det største som skjedde på hele årets festival!

KAMELOT: Nok et band jeg har vært nysgjerrig på helt siden Roy Khan overtok vokaljobben, men av en eller merkelig grunn blir altså denne konserten mitt første møte med bandet. Jeg var positivt innstilt forut for konserten sjøl om jeg hadde en reservert skepsis mot å ha for høye forventninger i det store og hele. Derfor var det en lettelse å finne ut at Kamelot spilte akkurat den musikken jeg ante at de spilte; pompøs og symfonisk power metal med ”riktig” vokal (altså pondus med trøkk og ikke kastrat). De hadde et stort sceneshow og var profesjonelle ut til fingerspissene. Fokuset lå naturlig nok på deres nyeste skive, men det ble servert litt eldre materiale også. Det var litt rart når de hele tiden gikk av scenen på partier hvor de respektive instrumentene ikke var i fokus, men det ble man fort vant til. Det var ingenting som tydet på at de for mindre enn tjuefire timer siden spilte i Lakselv (eller var det Laksevåg?) som er et betydelig antall kilometer lenger nord i landet, for de ga folket full valuta for pengene. Nå må jeg snart få sjekket ut dette bandet på skive også! Flott konsert!!!

Det var også duket for TNT og DAD senere på kvelden og for å ta TNT først. Jeg har aldri hørt eller hatt noen interesse for dette bandet, Ronni Le Tekrø er en fantastisk flink fyr på gitar og han har en karismatisk person, men det han gjør i TNT er... ikke noe for meg. Hvordan den nye vokalisten låt i forhold til Tony Harnell aner jeg ikke, det jeg vet er at den nye fyren hadde balla i klem litt for ofte. Dom: Jeg kommer fortsatt til å leve mitt liv uten dette bandet uten at jeg føler at jeg går glipp av noe. Og så var det DAD da... Disse var jeg småspent på, men for min del kan de ryke og reise langt fandenivold. Det var INGEN band som tok seg så god tid på opprigging og linje/lydsjekk som det dette bandet gjorde. Jeg syns det er utilgivelig at de bruker over EN time på å komme i gang og spesielt når folk står og venter i regnværet og det bare er en scene på området. Jeg valgte å gi dem fingeren og forlot konsertområdet før de gikk på scenen. En slik holdning fortjener ikke noe publikum spør du meg.