Gjennom himmelen med ny plate

- Tekst av Anne Camilla Bergkvist, 18. mars 2009 - 

I anledning ”The Unholy Alliance’s” besøk i Oslo i november i fjor, var jeg så heldig å få en prat med bassist og vokalist, Troy Sanders. Jeg treffer ham på et møterom på Oslo Plaza, og mens noen nrk-folk lister seg rundt og rigger opp utstyr, får jeg muligheten til å stille en stillferdig og trivelig Troy noen spørsmål.


For lesere av The Streets som ikke kjenner dere så godt. Kan du fortelle litt om hvordan det hele startet? Ja, vi har holdt på i snart ti år nå. Mastodon ble til i januar 2000. Brent (Hinds) og jeg hadde spilt sammen i et band som het Four Hour Fogger siden 1994. I januar 2000 flyttet Brand (Dailor) og Bill (Kelliher) fra Rochester nord i staten New York, ned til Atlanta der Brent og jeg holdt til. De hadde akkurat sluttet i et band kalt Today Is The Day fordi de hadde lyst til å begynne med noe nytt. Få dager etter ankomsten, møttes vi. De fortalte at de ønsket å starte et nytt band, og at de var på utkikk etter en bassist og en gitarist til. Vi svarte: ”hey- her er vi”. Dagen fant vi oss et øvingslokale og begynte å jamme. Det fungerte så bra at lenge før vi hadde en eneste låt, begynte vi å diskutere bandnavn. Vi merket med en gang at den musikalske kjemien stemte. Vi hadde samme agenda og samme tanker om hvordan det skulle låte. Vi ville lage musikk inspirert av Melwins, Neurousis, Thin Lizzi og Iron Maiden. Alle var også enige om at vi skulle turnere så mye som mulig og på den måten presentere musikken vår for publikum. Vi var alle villige til å satse mye, og vi følte det nesten sånn at det var skjebnebestemt at vi skulle lage musikk sammen.

Kan du fortelle litt om det nye albumet? Det nye albumet har fått tittelen ”Crack The Skye”, det er antagelig det dypeste og mest oppriktige verket vi noen sinne har laget. ”Crack The Skye” forteller historien om en som har en ut-av- kroppen- opplevelse. Han finner en passasje gjennom atmosfæren, som gjør at han bokstavelig talt ”Crack The Skye”, der av tittelen. Dette gjør at han kan foreta en tidsreise i beste ”Stephen Hawkwing stil”. Vår venn reiser litt for langt, og roter seg bort. Han entrer åndeverden selv om han ennå ikke er død. Her møter han Rasputin og følger hans reise gjennom verden. De møter tsaren og roter seg bort i selveste djevelen. Det er i det heletatt en meget stor og bisarr historie. Historien er basert på elementet eter. Det er derfor dette albumet handler om en astral reise i det ytre rom, i søken etter å finne den mørke mystiske materien som enkelte mener dominerer universet. Noen tror blant annet at Gud og sjelen består av eter. Vi syntes det var på tide med en plate som utforsket dette elementet, siden ”Blood Mountain” var basert på elementet jord, mens ”Leviathan” var basert på elementet vann.

Hvordan vil du beskrive ”Crack The Skye” i forhold til forgjengeren ”Blood Mountain”? Jeg tror ”Crack The Skye” både er mer helhetlig og ikke minst tilgjengelig enn det forgjengeren er. Den er muligens litt lettere å fordøye etter de første gjennomhøringene, samtidig som den stikker dypere. Den inneholder to lange låter som strekker seg ut over ti minutter. Den ene av dem ”The Last Baron” er på tretten minutter, og har en syk ”trippet-opp” 70-talls ”prog-rock feeling”. Vi har også denne gangen brukt mye tid på å sette sammen tekstene og musikken. Vi har veldig fokus på at tekstene og musikken skal henge sammen på en slik måte at låta får et så ”ultimat” uttrykk som mulig. Vi er veldig stolte av det vi har fått til på dette albumet. Jeg kan ikke huske at vi var så fornøyde med noen av forgjengerne da de kom ut. Vi føler virkelig at vi har fått til noe her.

Hvordan vil du beskrive musikken til Mastodon? Tja, si det? Jeg kaller den en merkelig blanding av heavy rock og rock ’n’ roll. Den er vel dominert av metal, samtidig som den har i seg elementer fra nær sagt alle sjangere for eksempel blues, punk, bluegrass og så videre. På den nye skiva har vi tatt med banjo. Brent er veldig inne i bluegrass og blues. En del av riffene hans er nesten rene blues riff. Vi har og puttet inn elementer fra klassisk musikk. Musikken vår er vel en blanding av all den musikken vi hører på, og i og med at vi lytter til et utall sjangere, så sier det seg selv at resultatet må bli en slags ”wacko” rock ’n’ roll blanding. Jeg ser at det ”hektes” mange forskjellige merkelapper på oss, og det er helt greit for meg. Jeg kaller det uansett ”crazy ass rock ’n’ roll”.

Hvilke band eller artister anser du for å være Mastodons viktigste inspirasjonskilder? He..he.. det er et godt spørsmål. Vi hører som sagt på mye forskjellig musikk, ja nær sagt alle musikksjangere som finnes under regnbuen. Vi lytter til klassisk musikk, jazz, blues og jeg personlig er for eksempel veldig glad i klassikk countrymusikk fra 50, 60 og 70-tallet. 70-talls progrock er ”populært” med band som King Crimson og Captain Beyond i høysetet. Vi er alle store fans av Pink Floyd og Frank Zappa. Generelt sett har vi vært igjennom omtrent samtlige av 80 og 90-tallets rockesjangere. Isis og High On Fire er viktige band for oss, men jeg tror at hvis ikke Melwins og Neurousis hadde eksistert, så hadde det ikke vært noe Mastodon heller. Så skal jeg spisse det ned til de aller, aller viktigste så må det blir Melwins og Neurousis.

Hvilke band eller artister anser du for å være dine personlige inspirasjonskilder?
Det blir stort sett de jeg nevnte i det forrige spørsmålet. Skal jeg trekke frem noen helt spesielle, så må det bli Georg Jones og Neurousis.

Så det er det du setter på når du skal høre på musikk hjemme hos deg selv? Ja, og mye annet. Alle i bandet har store platesamlinger. Jeg tror faktisk jeg senest hørte på Neurousis i går. Når jeg er hjemme går det som sagt mye i klassisk country musikk.

Hvorfor valgte dere å kalle bandet Mastodon? Jeg nevnte innledningsvis at vi begynte å diskutere bandnavn lenge før vi hadde noe som helst annet på plass enn at vi ønsket å lage musikk sammen. Vi ville ha et ”heavy” navn. Vi er alle veldig fasinert av myter, legender, overnaturlige fenomener og ikke minst prehistoriske dyr. Vi ville ha et ett-ords bandnavn som hadde noe av dette i seg. Det var ikke lett å finne et godt navn som ikke allerede var i bruk. Vi prøvde oss først med navnet Mammut, men fant fort ut at det var opptatt. Så kom vi på at Mammuten jo har en ”fetter”, nemlig mastodonten. Det var også et fint navn. Da vi sjekket om det var ledig, fant vi til vår store fortvilelse ut at det også var opptatt, det fantes allerede et Mastodon -band i Dallas, Texas. For sikkerhets skyld tok vi kontakt med dem, og fikk beskjed om at de nettopp var blitt oppløst. For å være helt sikre på at dette virkelig var et kult navn, ringte vi opp Scott Kelly fra Neurousis og spurte hva han syntes om det. Vi så veldig opp til Scott og Neurousis og ringte rett og slett for å få en ”godkjenning”, og da Scott uttalte: ”Mastodon, that’s bad ass”, var det hele avgjort.

Dere har vært på turne med Slayer flere ganger. Hvordan er det å turnere med dem, og hvorfor tror du dere får bli med gang på gang? Dette (Unholy Alliance 2008) er vår syvende turne med Slayer. Vi har vært med dem til Japan, Australia, New Zealand, Europa, Skandinavia og UK, i tillegg til tre USA-turneer. Jeg er en ekte nerd, så derfor går jeg rundt og husker slikt. Det er veldig fint å turnere med dem. De har hele tiden tatt kontakt og tilbudt oss plass på turneene sine. Jeg tror mye av grunnen til det er at de rett og slett liker oss som personer. Når vi er ute på turne pleier vi å omgås og ta en drink og sånt. De liker selvsagt også musikken, men jeg tror mye av grunnen til at vi nå så å si kan regne oss for Slayers offisielle turnekamerater, er at de liker oss personlig. Man på en måte ”tvinges” til å omgås de bandene er en på turne med, og da er det en fordel at kjemien stemmer på det sosiale plan også. Vi har nå gjort nærmere to hundre show med dem. For bare en fem års tid siden, ville dette vært helt utenkelig. Det har vært kjempeflott for oss å få være med på disse turneene.

Jeg har forstått det sånn at dere kommer til å opptre som er ”tre-manns-orkester” etter at Bill ble syk i London. Hvordan er det å opptre med bare en gitar, og hvordan går det med ham? Vel, akkurat nå sitter han på flyet hjem, noe som er bra. Han ble syk den tredje november, ble innlagt og lå på sykehuset i hele seksten dager. Vi satt igjen med to valg. Vi kunne fortsette men en i ”manko” eller vi kunne avlyse og reise hjem. Vi diskuterte dette med Bill, og han var veldig tydelig på at han ville at vi skulle fortsette. Han mente i likhet med oss andre at det var en bedre ide å fortsette med tre mann, som gjør så godt de kan for at det skal låte så optimalt som mulig, enn å avlyse og skuffe fansen. Det første showet føltes veldig rart, men nå en ti-tolv show etter har vi vendt oss mer til det. Det låter bra nok til å være en nær presentasjon av det Mastodon egentlig er. Det viktigste nå er at Bill blir frisk og kommer til krefter igjen. 2009 kommer til å bli et viktig år for oss og da må alle mann være i form. Jeg må innrømme at jeg akkurat nå er bitte litte grann misunnelig på ham. Jeg synes det er topp å reise på turne og spille for folk, men når en lang turne nærmer seg slutten er det ikke fritt for at man begynner å lengte litt hjem.

Har dere planer om å komme tilbake til Norge og gjøre en headliner turne i nærmeste fremtid? Ja, vi kommer til å spille her i sommer sammen med Metallica. Senere, grovt regnet ett år fra nå, har vi planer om å komme tilbake med en egen turne. Det er det lenge siden vi har gjort. Sist vi spilte i Norge som headliner, var da vi spilte på John Dee i 2005. Grunnen til at det har gått så lang tid, er at vi har gjort flere ”supportjobber” for store band. Vi har som nevnt spilt på diverse Slayer-turneer, og vi har spilt med Iron Maiden. Vi har vært fantastisk heldige som har fått være med på dette, men vi føler nå at tiden begynner å bli ”overmoden” for en egen turen. Vi har for eksempel lyst til å sette opp et visuelt show, og det er ikke alltid så lett når man spiller ”support”. Det kommer til å bli en klubbturne der vi besøker mindre og mellomstore klubber.

Har dere bestemt dere for hvem dere skal ta med dere på denne turneen?
Nei, det er ikke klart ennå, men vi skal begynne å tenke på det snart.

Hva tror du at du hadde arbeidet med hvis du ikke hadde lykkes med musikken?
He..he.. kan ikke tenke meg annet enn at jeg fortsatt hadde holdt på å prøve å kunne jobbe med musikk. Jeg hadde vel hatt en eller annen jobb for å tjene penger, og ellers brukt all tid og alle krefter på å prøve å slå igjennom. Akkurat hva slags jobb dette skulle være, aner jeg ikke, kunne vært hva som helst. Heldigvis har vi vært heldige og fått det til. Eller sagt på en annen måte. Heldigvis har vi vært i stand til å jobbe så mye som er påkrevd for å få det til. Det var da vi begynte å turnere i ni-ti måneder i året at vi forsto at vi faktisk hadde greid det. Da var det helt umulig å ha jobb ved siden av, og vi tenkte: ”wow- det gikk bra”. Vi er alle sammen glade og takknemlige for at vi nå har muligheten til å reise rundt og presentere kunsten vår for publikum.

Helt til slutt, noe du vil meddele fansen? Jeg tror jeg lett kan si at vi er overveldet over den flotte mottakelsen vi så langt har fått når vi har spilt her. Spesielt da vi spilte på John Dee i 2005. Publikum var helt fantastisk, og de var veldig åpne og lydhøre for det vi serverte. Vi har alt i alt spilt fire konserter i Oslo, og mottakelsen har alltid vært strålende. Tusen takk alle sammen fra dypet av våre hjerter.

Da lar vi det være siste ord fra Troy og Mastodon for denne gangen. ”Crack The Skye” er å finne i butikkhyllene fra og med 24.mars, og til sommeren og høsten besøker de oss igjen. Med andre ord, alltid noe å glede seg til.