Tom Angelripper om en lang karriere, gruvearbeid og luftige damer

- Tekst av Anne Camilla Bergkvist, 18. september 2009 -

Under fjordårets ScreamFest var jeg så heldig å få en prat med sjefen over alle sjefer i Sodom-leiren, nemlig Onkel Tom Angelripper. 31.oktober i år er de tilbake i hovedstaden, denne gangen for å headline ”Raise The Dead Fest” som avholdes på det ærverdige Parkteateret i hjertet av Grünerløkka.

Det siste dere så langt har gitt ut er ”The Final Sign Of Evil”, som er en re-utgivelse av deres aller første utgivelse ”In The Sing Of Evil”. Kan du fortelle litt om den? Det hele startet med at plateselskapet ønsket å re-utgi nevnte plate. Da sa jeg at hvis de skulle gjøre det, så ønsket jeg at de skulle gjøre noe ekstra med den, ikke bare gi den ut på nytt. ”In The Sign Of Evil” var jo opprinelig ment å være en fullengder, men endte opp med å bli en ep på grunn av at plateselskapet den gangen ikke hadde noen videre tro på oss. Den neste tanken ble derfor, hva med å spille inn noe av det gamle materialet som ble utelatt den gangen på nytt, og gi det ut på re-utgivelsen. Jeg var fra starten av helt klar på at hvis dette skulle bli noe av, så måtte den originale besetningen som vil si meg, Grave Violator og Chris Witchhunter være med på det. Det ville bli helt feil å spille inn dette materialet med dagens Sodom. Grave Violator hadde samlet på de gamle tapene, så vi satte oss ned og hørte igjennom alt sammen før vi spilte inn og re-arrangerte albumet til det som ble ”The Final Sign Of Evil”.

Hvordan er ”ståa” i Sodom-leiren i dag? Er dere for eksempel i gang med et nytt album? Ja, vi arbeider for tiden med et nytt album. Vi øver inn en syv, åtte nye låter som det er meningen at skal ende opp på det nye Sodom-albumet. Går alt etter planen, begynner vi å jobbe i studio i begynnelsen neste år, og hvis alt ordner seg med plateselskap og sånne ting, så burde den være ut i mai eller juni 2009.

Og hva med ”Lords Of Depravity – part II”, kan du gi noen hint om en eventuell slippdato? He..he.. et veldig godt spørsmål, men vi er dessverre avhengige av at et plateselskap vil gi den ut. Vi har massevis av materiale liggende, og ”part II”, blir i likhet med ”part I” en meget omfattende dokumentasjon av Sodoms karriere. Den tar for seg historien fra 1995, og frem til dagens dato, og den kommer til å inneholde mye dokumentarstoff som bokstavelig talt inviterer fansen inn bak sceneteppet. Det blir med andre ord mye backstage-stoff.

Sodom har holdt det gående i mange år, føler du nå at du har oppnådd noe av det du ønsket å oppnå da du startet bandet?  Ja, så absolutt. Da vi startet Sodom hadde vi egentlig ikke i tankene at Sodom skulle vare så veldig lenge. Det vi var mest opptatt av i 1984 var enkelt og greit å ha det gøy. Mye har skjedd i årenes løp. Bandmedlemmer har kommet og gått. Selv om det har vært nedturer underveis, så har det likevel på en måte alltid gått den rette veien. I 1989 slapp vi ”Agent Orange” som ble en suksess. Det førte til at jeg kunne slutte å jobbe og bare konsentrere meg om musikken noe som var et stort fremskritt, og veldig fint.

Hva anser du for å være høydepunktet så langt i Sodoms karriere? Jeg vet faktisk ikke, det har vært mange. ”Agent Orange” var det albumet som brakte oss mest suksess, så det var et høydepunkt. Jeg kunne slutte å jobbe, og på den måten bli i stand til å konsentrere meg hundre prosent om musikken, noe som definitivt må karakteriseres som en viktig milepæl. Ellers var det veldig stort å få sin første platekontrakt. Det har skjedd mange flotte ting i årenes løp, så det er vanskelig å trekke frem et høydepunkt og si at det er større enn alle de andre. Skal jeg likevel gjøre det, så må det være det å kunne leve av Sodom, og ikke være avhengig av jobb ved siden av. Det å få muligheten til å være profesjonell er en drøm alle som spiller i band har, så det at den drømmen går i oppfyllelse må vel være det største som kan skje en musiker.

Hva anser du for å være det kjedeligste som så langt har skjedd i Sodoms karriere? Vel, det er jo aldri noe hyggelig når man når det punktet at man blir nødt til å avskjedige et bandmedlem. Det er ikke noe moro, også følger det alltid en masse kjedelig arbeid med å finne en erstatter. Jeg har aldri sparket noen på grunn av at jeg ikke likte dem personlig. Det har alltid vært fordi det fulgte flere problemer med å beholde vedkommende enn det gjorde med å be ham gå. Jeg trenger kort og godt musikere som hjelper og støtter Sodom, og når de ikke gjør det lenger, kan jeg ikke beholde dem.

Hvor henter inspirasjon du til tekstene fra?  Jeg finner inspirasjon til tekster overalt, og både tv, aviser og ikke minst nyheter er viktige. Det skjer så mange grusomme ting i verden, at det ser dessverre ikke ut som om denne kilden kommer til å tørke ut med det første. Vi er bare et Thrash-metal band og kan ikke forandre noe, men vi kan brøle det ut. Ingen i bandet er politisk aktive, og du vil ikke finne spor av politiske farger eller syn i tekstene våre. Jeg mener at thrash-metal må handle om de triste og stygge tingene som skjer, og jeg ønsker å bruke den muligheten jeg har som tekstforfatter til å beskrive dette.

Når vi er inne på tekster, så er det en låt jeg synes stikker seg litt ut i forhold til de andre. Sodom-tekster tar stort sett for seg ganske alvorlige samfunnsrelaterte temaer, mens ”Die Stumme Ursel” (Oppblåsbare Barbara) beveger seg i en litt annen gate. Kan du fortelle litt om den, og er det for eksempel en historie bak den?  Nei, den refererer ikke til noen spesiell historie. ”Die Stumme Ursel” er det tyske navnet på en spesiell oppblåsbar venninne, som en del menn finner det nødvendig å anskaffe seg. Du vet…
He..he.. jeg vet hva det er.  Når vi fremfører ”Die Stumme Ursel” live, så pleier jeg å ha med meg en ”Ursel” på scenen som jeg kaster ut til publikum. Det betyr at jeg som en del av turneforberedelsene må innom en sex-shop, og handle inn en ladning. En gang kom jeg i snakk med mannen bak disken, og han kunne fortelle at porno-industrien i Tyskland selger over to millioner ”Urseler” i året. Det morsomme er jo at ingen vedkjenner seg å eie en, så det vil si at to millioner gummi-damer ”forsvinner” årlig. Jeg har selv en kompis som er singel, he..he.. mulig han har en, jeg har aldri spurt. ”Die Stumme Ursel” har tysk tekst, og er vel bare ment som en litt humoristisk låt om de to millioner gummi-venninnene som selges, men som ingen kjøper.
Hvor blir de av?

Sodom har hatt diverse line uper i løpet av karrieren, der den nåværende ser ut til å være den absolutt mest stabile. Hva er det som skiller den fra de foregående?
Jeg tror det handler mye om alder og modenhet. Dagens besetning er jevngamle, og vi kan og tør snakke om alt. Bernemann og Bobby godtar at det er Tom Angelripper som er bandleder, og de er inneforstått med at Sodom først og fremst er mitt prosjekt, både på scenen og i studio. De er gode musikere som ønsker å støtte prosjektet. Bernemann er for eksempel en glimrende gitarist, men han har ikke noe ønske om å være rocke-stjerne, og bruker ikke Sodom til å fremme seg selv. Han bruker sin store kompetanse som musiker til beste for bandet, og det er slike folk Sodom trenger. Andy Briggs var for eksempel veldig ung da han var innom, og også mye yngre enn oss andre. Nåværende besetning fungerer godt fordi alle elsker musikken til Sodom, og er der først og fremst for prosjektet og ikke for å fremheve eget ego, noe som var en av grunnene til at det skar seg med de foregående besetningene.

Tidligere i år fikk vi den triste beskjeden om at Chris Witchhunter hadde gått bort. Hadde du noen kontakt med ham etter at han sluttet i bandet? Nei, ikke før ”The Final Sign Of Evil” skulle spilles inn. Jeg vet egentlig ikke hva han holdt på med mellom bruddet og denne innspillingen. Han prøvde seg en periode med sitt eget prosjekt, ”Witchhunter” som dessverre ikke gikk så bra, mye grunnet et massivt alkoholmissbruk. Da vi arbeidet i studio med ”The Final Sign Of Evil”, var det fryktelig trist å se hva denne livsførselen hadde gjort med ham. Jeg prøvde å ta det opp, men han ville verken høre på noen eller motta hjelp, og da er det fint lite de som står rundt kan gjøre. Han døde da vi var på turne i Sør-Amerika. Det var en veldig trist beskjed å få. Jeg visste at han var alvorlig syk, men trodde ikke det skulle gå så fort. Så derfor alle sammen (her tar onkel Tom frem pekefingeren red.an.), ikke drikk for mye. Det er greit å ta en pils, men ikke gjør som Witchhunter og drikk ustoppelig gjennom hele dagen.

Hvorfor valgte du å kalle bandet ditt for Sodom? Tja..he..he.. moren min pleide å kalle gutterommet mitt for Sodoma & Gomorra. Jeg prioriterte ikke akkurat rydding og vasking i min ungdom. Det var i 1982 at vi var på utkikk etter et passende bandnavn, og Sodom var kort og det fantes ingen andre band med det navnet.

Hva med ditt eget artistnavn, Angelripper, hvorfor valgte du det? Da vi startet Sodom, var vi mer black-metal, og alle som spilte i black-metal band skulle ha et artistnavn som matchet imaget. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg landet på akkurat Angelripper, men det passet godt sammen med Witchhunter og Graveviolator. Det skulle være massivt, brutalt og mørkt. Jeg tror kanskje ikke valget ville falt på Angelripper om jeg skulle ha valgt i dag.

Hvilke band/artister anser du for å være dine viktigste inspirasjonskilder? Vel, jeg begynte for alvor å høre på musikk i 1976. Da var det blant annet T-Rex og Slade som sto i høysetet. Så ble det Deep Purple og Rainbow, før Venom dukket opp på begynnelsen av 80-tallet. De er vel kanskje det viktigste bandet for meg ved siden av Motörhead og Slayer. De spiller alle sammen fort, og det liker jeg. Du kan si de var inspirasjonskilder også på en annen måte. Stort sett alle som hørte på slik musikk på denne tiden startet egne band.

Hvilke band/ artister setter du på nå for tiden når du skal høre på musikk hjemme hos deg selv?
Heavy metal, og jeg hører stort sett på de gamle old-schhool bandene. Nå om dagen finnes det så mange band der ute, at jeg verken har tid eller penger til å sjekke ut alt sammen. Metalscenen har etter min mening vokst seg alt for stor, og jeg har ingen oversikt lenger. Jeg setter derfor stort sett på de gamle platene mine, og koser meg med dem.

I begynnelsen av karrieren kombinerte du en ”vanlig” jobb som gruvearbeider med et stadig voksende Sodom. Hvordan klarte du det? Det var et problem stort sett hele tiden. Du har for eksempel begrenset med ferie, så skulle du ut på en seks ukers turne, så ble det selvsagt vanskeligheter. I 1989 gav sjefen min meg et ultimatum, musikk eller jobb. Det var igrunnen greit i og med at det etterhvert ble ganske håpløst å gjøre begge deler. Bare en sånn ting som øving. Etter jobb bars det rett i øvingslokalet, og der var jeg til langt på natt. Så var det påen igjen i gruva tidlig neste morgen. Det lot seg ikke kombinere, så da jeg i 1989 fikk utbetalt en fast månedlig sum av plateselskapet, sa jeg opp jobben. Det var ikke mange penger, men nok til husleie og øl, og da er jeg fornøyd.

Mange av de norske black- metal utøverne angir Sodom som en av sine favorittband og inspirasjonskilder. Hva synes du om den norske black metal scenen, og lytter du selv til denne musikken? Ja, det hender selv om jeg må tilstå at jeg ikke er noen veldig stor fan av sjangeren. Black-metal var fra starten av Venom og Bathory, som jeg liker veldig godt. Jeg er selvsagt veldig glad og stolt over at Sodom er et viktig band for deler av den norske black-metal scenen og at vi har inspirert dem. Det er veldig mye interessant som skjer både innen norsk og tysk black-metal, selv om jeg som sagt ikke er noen stor fan. Det finnes likevel black-metal band som jeg liker veldig godt som for eksempel Enslaved og Immortal. Jeg er en stor fan av Immortal, som på mange måter også har veldig mye rock ’n’ roll i seg. Det er som nevnt fryktelig mange band der ute, og jeg har ikke mulighet til å følge med på alt. Uansett, jeg ønsker dem lykke til.

Hva med Onkel Tom prosjektet ditt, kan du fortelle litt om det?  Vi holder for tiden på med å skrive nye låter, og har spikret en del datoer til neste år. Det er kun et sideprosjekt, og det handler stort sett om å ha det gøy, og synge og drikke øl sammen. Onkel Tom er antagelig det eneste bandet i verden der publikum kan komme opp på scenen mens vi spiller. Det blir en helt egen stemning på et Onkel Tom show.

Helt til slutt, noen ord til den norske fansen?  Det er alltid gøy å spille i Norge, og vi kommer gjerne tilbake til neste år, hvis promotorene vil ha oss da vel og merke.